i en tid av total tåkelegging er det revolusjonært å si sannheten

The struggle between social factions does not determine government policy, but it does succeed in focusing people's attention on peripheral issues so that the elite agenda can proceed unimpeded.

Richard Moore

Regimer det nå er forbudt å sammenligne oss med

Løgnen kan løpe fra ABC til Morgenbladet og Aftenposten
før sannheten har fått av seg pysjen og traktet morgenkaffen.

Tirsdagens melding om at NRK sender et annet program i stedet for Brennpunkt-dokumentaren om politimetodene i NOKAS-saken — etter at Tinghuset formelt overtok jobben som Kringkastingssjef — kommer for så vidt ikke som noen stor overraskelse.

Norge er ikke som du tror,
som TV2s sensasjonsbrølaper basunerer ut, når de avslører at fiskepinnene vi spiser ikke består av rent fiskemel. Det har det vel aller virri, som Rotmo og Vømmøl Spelmannslag ville sagt, om de var blitt spurt i saken.



Problemet med å blogge om samfunnet i en slik utid — som flere og flere faktisk begynner å fatte at vi lever i — er og blir at mediene aldri følger opp. Som flere har påpekt lever bloggingen i en symbiose med massemedia — noen vil kalle det et parasittforhold, men det spiller mindre rolle. Poenget er at dagens blogging i stor grad skjer innenfor et paradigme der man tror på medias i bunn og grunn ærlige hensikter. Vi tror de er gode på bunnen. Eller vi vil gjerne tro det. Faktum er i alle fall at vi blogger som om vi tror det.

Geeks og Goebbels
Norvegia har under valgbloggingen vært inne på at bloggene ble utviklet av geeks, mens TV-mediet ble utviklet av Goebbels. Men har dette noe å si da? Hvem som utviklet mediene? Ja, for ikke bare har folk flest alltid omfavnet goebbelser og sett ned på geeks. I tillegg har geeks og Goebbels hatt ulike mål i tankene når de utformet mediet.

Mens bloggene ble laget for å tjene som et korrektiv og som personlige og ofte private kommentarer til løst og fast, for et smalt og ofte nisjepreget publikum, har målet med Goebbels’ TV-medium alltid vært massekommunikasjon og massepropaganda. Og målet med det hele har selvsagt også virket sterkt inn på hvordan mediet ble utformet. TV ble enveis og gjerne riksdekkende, og ikke bare i teorien, men i faktiske seertall. Bloggene er på sin side flerveis og potensielt globale, men fungerer i den harde virkelighet bare som smale fanziner solgt til noen få likesinnede sjeler.

Problemet med dette er at selv en vel begrunnet og godt beblogget sannhet blir helt avhengig av å fanges opp av de større, riksdekkende mediene, for å kunne nå ut og bli regnet som etablert sannhet. Og løgnen kan som kjent løpe fra ABC til Morgenbladet og Aftenposten før sannheten har fått av seg pysjen og traktet morgenkaffen. Eller mer presist: Sannheten kan ligge der ute på så mange oppriktige blogger den vil, og etermediene kan samtidig kringkaste og debattere løgnen, uten at sannheten noensinne får slått hull i den kompakte Matrix-offentligheten med sitt vesle korrektiv eller sine vektige motargumenter.

Et farvann fullt av isfjell
Og om bloggerne er naive og blogger innenfor et paradigme der de dypest sett går og venter på å bli oppdaget og trykket til Dagsrevyens bryst, så er dette bare toppen av isfjellet. For midtstrømsmedia er selv naive så det holder. New York Times, ett av terrorkrigens salige hovedorganer, lot seg fx for et år siden presse — kanskje av bloggerne — til å erkjenne på lederplass at de hadde latt seg rive med av krigen mot Irak, og medvirket til spredningen av dødelige løgner. Denne grenseløse naiviteten, som vi også ser i fullt monn i Norge før Iran-krigen, er så enorm at vi vanskelig kan ta den for god fisk. I beste fall — som naivitet — er den også bare den synlige toppen av et formidabelt isfjell, på størrelse med Nordatlanteren. I bunn og grunn tror mediene — i alle fall på overflaten — alltid på myndighetenes grunnleggende godhet. Mot bedre vitende, ja faktisk mot århundrer av annen erfaring og langt bedre vitende.

For bloggernes penger presser NRK-ledelsen menneskene i Migrapolis til å lage programmer som Muslim i en terrortid. Dag etter dag, kveld etter kveld hamrer de inn budskapet sitt, som ren propaganda. Så selv muslimene blant oss tror det er dem som trekker i terrortrådene. Og for bloggernes penger kjøres et sirkus i NOKAS-saken, og i Krekar-saken, som sakte men sikkert setter seg fore å forandre samfunnet til det absurde og uigjenkjennelige. Til et regime der beviser som retten ikke får se, er godt nok for retten, fordi retten er av Staten og som sådan har full tillit til Staten. Og til et regime der Staten — i form av Tingretten — får forhåndssensurere frie ytringer, som TV-dokumentarer. Kort sagt til en politistat, der en hemmelig saksøker fra politiet — Tromsdal er politiagent — kan stanse et NRK-program ved å gå rettens vei, for å hindre et kritisk søkelys på den selvsamme gryende politistaten. Og der selv rettens kjennelse er hemmelig og unndratt offentlighetens granskning.

Brennpunkts NOKAS-dokumentar var ikke engang særlig kritisk, eller dyptgående, og det hele var bare et eneste stort sirkus for å nøre oppunder den store illusjonen om den maktkritiske statskanalen. Her handler det nemlig først og fremst om prinsipper, og om å flytte grenser. Hele NOKAS-saken, og også Krekar-saken, har handlet om å flytte grenser. Og Hitler greide jo som kjent å gjennomføre hele sitt inferno uten å bryte lover, og kun ved å flytte grenser. Forandre lover og litt etter litt gjøre den tyske nasjonen av Dichter und Denker til et industrielt og samlebåndbasert helvete på jord.

Det kunne selvsagt ikke falle norvegia inn å på noe vis sammenligne Norge med slike regimer — ikke på det nåværende tidspunkt — da slike sammenligninger snart vil være forbudt og en trussel mot rikets sikkerhet. Og da med tilbakevirkende kraft. Men vi må altså tilbake til Nazi-Norge for å finne lignende eksempler på forhåndssensur av media.

Verboten
Vi lever i en utid der mektige grupper vil gjøre det forbudt — eller skal vi si verboten — for journalister å forenkle saksforhold og samfunnsfenomener. Journalistene må passe seg så de ikke fokuserer for mye på urettferdighet eller skjevfordeling av makt og ressurser, heter det, da dette kan egge noen der ute til å forstå ting eller tre ut av den tunge apatien, og faktisk gå ut og organisere seg eller endatil forsøke å gjøre noe med de grufulle forholdene. Og ikke minst advarer EU-kommisjonen journalistene mot å prøve å avdekke konspirasjoner — eller skjulte sammensvergelser på godt norsk — som drivkraft for en eller flere av de rystende og skjellsettende begivenhetene i vår utid.

Skulle likevel journalistene gjøre dette — og dermed avvike fra sin vante rutine med å pushe elitens agenda og løsninger, dag etter dag, natt etter natt — skulle journalistene til tross for det varslede forbudet likevel gi seg i kast med granskende og gravende journalisthåndverk knyttet til de sakene som virkelig betyr noe, og som er godt i gang med å overta og definere hele samfunnsutviklingen, ja så er journalistene rett og slett — you guessed it — en slags terrorister. Ifølge EU-kommisjonen. Eller Terror-Nissens flittige hjelpere.

The irony of it all
Etter å ha sett «den farlige dokumentaren» om NOKAS-etterforskningen blir det bare enda tydeligere at dette kun handlet om å flytte grensesteiner. Etter bare noen timer ble det klart for alle som vet hvor Google holder til på nettet, hvem som sto bak anmeldelsen og sensuren. Vi snakker om akrobater og lurendreiere, med advokathjelp, som ikke kan være så dumme at de tror de vil gå uidentifisert gjennom en gjeninnføring av statlig forhåndssensur. Alt hemmeligholdet av både saksøker og selve rettens kjennelse var altså ikke for å faktisk skjerme Tromsdal, men for å banke gjennom en ny praksis og presedens i det paralympicsdemokratiske regimet Norge. Google avslører at Tromsdal allerede i desember 2004 ble skutt i kneet «ved et uhell» av en av NOKAS-gjengens glade torpedoer.

Formålet med tingrettsaken var heller ikke å stanse visningen av dokumentaren. Hele journalistlauget — med unntak av den alltid like autoritære sørlendingen Bernander — har jo uttalt at de ville vist dokumentaren åkkesom, og heller tatt konsekvensene i etterkant. Den helt ut forutsigbare de facto-identifiseringen av Tromsdal som politiets agent og saksøker har nå helt forutsigbart fått Bernander til å vise Brennpunkt-programmet, under et døgn etter. Vi kan derfor bare spekulere i hvorfor det var så viktig for ham å vise enda et dokument over det grusomme Nazi-Tyskland tirsdag, i Brennpunkts sted. De fleste har vel nå fått med seg at nazistene hadde sine svin på skogen, for å si det mildt. Og vi andre er mer bekymret over leflingen med nazitidas sensur av norske medier, her og nå, i vår egen samtid.

I en slik utid blir det selvsagt fåfengt å blogge om samfunnet, og norvegia legger derfor endelig sin penn på hylla. Propagandaen dundrer ivei på TV-trommene, som den har gjort siden tredvetallet. Våre bloggtanker blir neppe hørt, og hvis de blir det kan de enkelt plukkes ned fra nettet. Det er så langt bloggemakten når, om vi skal være ærlige og ikke kaste blår i våre egne bloggerøyne.

Som man hvisker i skogen blir man overdøvet av jagerfly og motorsager, og megafoner i byene.

Posted by: norvegia at 00:42 | link | comments (1)
blogging, illusjoner, fascisme

Comments:

Comments:

If you would be a real seeker after truth, it is necessary that at least once in your life you doubt, as far as possible, all things.

Rene Descartes

All truth goes through three stages: first it is ridiculed; then it is violently opposed; and finally it is accepted as self-evident.

Arthur Schopenhauer